Etter å ha jobbet som produksjonsredaktør i Voices de siste årene har jeg lyst til å trekke frem det vakre ved selve prosessen, eller tidsskriftsyklusen, som ruller jevnt og trutt gjennom hele året. I hvert eneste ledd, fra innsending (submission), fagfellevurdering (review), språkvask (copyediting) og klargjøring av artikler (production) er vi avhengige av frivillige. Disse frivillige støtter opp om dugnadsideen og blir en del av et globalt dugnadsnettverk som steber etter å formidle kunnskap om forskning, praksis og teori innenfor musikkterapidisiplinen til alle som ønsker å lese over hele verden.

I Norge bruker vi ordet dugnad som stammer fra det norrøne dugnaðr som betyr "hjelp, støtte" eller "dyd, god egenskap" (Nordbø, 2021; Språkrådet, 2020). Dette ordet spilte en viktig rolle for den norske befolkningen i perioden som fulgte andre verdenskrig og gjenreisningen av landet etter okkupasjonen, og ordet har fått en ny renessanse under Covid pandemien. Jeg synes dugnad også er et veldig dekkende ord i kontekst av det å drive et tidsskrift.

Mine kollegaer i Voices er bosatt rundt omkring i hele verden. Dette fører til at hjulet aldri egentlig slutter å rulle fordi det aldri er «natt» i Voices. Det er beundringsverdig å se at mine kollegaer i en travel hverdag engasjerer seg som faste redaksjonsmedlemmer og som redaktører for språkvask og klargjøring av artikler, og det er vakkert å se hvordan alle disse, sammen med våre to koordinerende tidsskriftredaktører brenner så sterkt for arbeidet at de er villige til å strekke seg til det ytterste.

Selv om prosessen er vakker, er den likevel også svært skjør. Den rullende tidsskriftsyklusen er på ingen måte fri fra hindringer og uventede omveier, og ingen dager er helt like for oss som jobber i et tidsskrift. Utfordringene våre består av alt fra kommunikasjonsproblemer, til tidssonevariasjoner, sykdom og familiesituasjoner som til tider krever vår fulle oppmerksomhet. I disse situasjonene blir det tydelig hvor avhengige vi er av hverandre, og hvor mye som egentlig skal klaffe for at et tidsskriftnummer skal bli publisert. Det er i slike øyeblikk at den samarbeidende kraften til dugnad er virkelig merkbar.

Jeg har lyst til å sende en hyllest til alle som frivillig legger ned utallige timer for å støtte arbeidet til «open access publishing», både dem som er engasjert på langvarig basis som medlemmer av redaksjonsteamet, og dem som stiller opp som fagfeller. Uten deres «ja» hadde det aldri eksistert et tidsskrift som Voices.